Habakuk Chapter 3

1. En bønn av profeten Habakuk; efter Sjigjonot.

2. Herre, jeg har hørt budskapet om dig, jeg er forferdet. Herre, din gjerning — kall den til live før mange år er lidd, ja, kunngjør den før mange år er lidd! I din vrede komme du i hu å forbarme dig!

3. Gud kommer fra Teman, den Hellige fra Paran-fjellet. Sela. Hans prakt dekker himmelen, og jorden er full av hans herlighet.

4. En glans som solens lys bryter frem, stråler omgir ham, og i dem er hans makt skjult.

5. Pest går frem for hans åsyn, og sott følger hans fottrin.

6. Han stiger frem og ryster jorden; han ser op og får folkene til å skjelve; de evige fjell sprenges i stykker, de eldgamle hauger synker sammen; hans gang er som i eldgammel tid.

7. Jeg ser Kusans telter i sorg, teltteppene i Midians land bever.

8. Harmes du, Herre, på elvene, er din vrede optendt mot dem, eller din harme mot havet, siden du farer frem på dine hester, på dine seierrike vogner?

9. Bar og naken er din bue — dine eder til stammene, ditt ord! [blir nu synlig fullbyrdet] — Sela. Til elver kløver du jorden.

10. Fjellene ser dig og bever, vannstrømmer styrter frem; avgrunnen lar sin røst høre, den løfter sine hender mot det høie.

11. Sol og måne treder inn i sin bolig for lyset av dine piler, som farer frem, for glansen av ditt lynende spyd.

12. I harme skrider du frem over jorden, i vrede treder du folkene ned.

13. Du drar ut til frelse for ditt folk, til frelse for din salvede; du knuser taket på den ugudeliges [kaldeerkongens.] hus, du avdekker grunnvollen like til halsen. Sela.

14. Du gjennemborer med hans [den ugudeliges] eget spyd hodene på hans skarer, som stormer frem for å sprede mig og gleder sig likesom de skulde til å opete en arming i lønndom.

15. Du farer gjennem havet med dine hester, gjennem en haug av store vann.

16. Jeg hørte det; da bevet mitt indre, ved lyden dirret mine leber; det kommer råttenhet i mine ben, og jeg bever hvor jeg står, fordi jeg rolig må bie på nødens dag, bie på at han drar op mot folket, han som skal trenge det.

17. For fikentreet springer ikke ut, og vintrærne bærer ikke, oljetreets frukt slår feil, og markene gir ingen føde; han [kaldeeren.] har utryddet fårene av kveen, og det finnes ikke fe i fjøsene.

18. Men jeg vil fryde mig i Herren, jeg vil juble i min frelses Gud.

19. Herren, Israels Gud, er min kraft, han gjør mine føtter som hindenes og lar mig skride frem over mine høider. Til sangmesteren, med min strengelek.