2 Korintierne Chapter 1

1. Paulus, ved Guds vilje Kristi Jesu apostel, og broderen Timoteus — til den Guds menighet som er i Korint, tillikemed alle de hellige som er i hele Akaia:

2. Nåde være med eder og fred fra Gud vår Fader og den Herre Jesus Kristus!

3. Lovet være Gud og vår Herre Jesu Kristi Fader, miskunns Fader og all trøsts Gud,

4. han som trøster oss i all vår trengsel, forat vi skal kunne trøste dem som er i all slags trengsel, med den trøst hvormed vi selv blir trøstet av Gud!

5. For likesom Kristi lidelser kommer rikelig over oss, så er og vår trøst rikelig ved Kristus.

6. Men lider vi trengsel, da er det eder til trøst og frelse; trøstes vi, da er det eder til en trøst som viser sig kraftig i tålmod under de samme lidelser som vi lider;

7. og vårt håp om eder er fast, da vi vet at likesom I har del i lidelsene, så skal I og ha del i trøsten.

8. For vi vil ikke, brødre, at I skal være uvitende om at den trengsel som kom over oss i Asia, var overmåte tung, mere enn vi kunde bære, så vi endog mistvilte om livet;

9. ja, vi hadde opgjort med oss selv at vi måtte dø, forat vi ikke skulde sette vår lit til oss selv, men til Gud, som opvekker de døde,

10. han som fridde oss og frir oss fra slik en død, han som vi har det håp til at han og herefter vil fri oss derfra,

11. idet også I kommer oss til hjelp med bønn, forat det fra manges munn må lyde rikelig takksigelse for oss, for den nåde som er oss gitt.

12. For dette er vår ros: vår samvittighets vidnesbyrd om at vi har vandret i verden, og særlig hos eder, i Guds hellighet og renhet, ikke i kjødelig visdom, men i Guds nåde.

13. For vi skriver ikke annet til eder enn det I leser eller skjønner, og jeg håper at I og skal skjønne det inntil enden

14. — likesom I jo for en del har skjønt oss — at vi er eders ros, likesom og I er vår på den Herre Jesu dag.

15. Og i tillit til dette vilde jeg komme til eder først, forat I skulde få ennu en nåde,

16. og fra eder dra til Makedonia, og så fra Makedonia igjen komme til eder og få følge av eder til Judea.

17. Da jeg nu altså vilde dette, gikk jeg da kan hende lettsindig frem? eller hvad jeg foresetter mig, foresetter jeg mig det på kjødelig vis, så at der hos mig skulde være både ja, ja og nei, nei?

18. Så sant Gud er trofast: mitt ord til eder er ikke ja og nei!

19. For Guds Sønn, Kristus Jesus, han som blev forkynt iblandt eder ved oss, ved mig og Silvanus og Timoteus, han var ikke ja og nei, men ja er der blitt i ham;

20. for så mange som Guds løfter er, i ham har de sitt ja, derfor får de og ved ham sitt amen, Gud til ære ved oss.

21. Men den som binder oss tillikemed eder fast til Kristus, og som salvet oss, det er Gud,

22. han som og satte sitt innsegl på oss og gav Ånden til pant i våre hjerter.

23. Men jeg kaller Gud til vidne for min sjel at det var for å skåne eder jeg ennu ikke er kommet til Korint;

24. ikke at vi er herrer over eders tro, men vi arbeider med på eders glede; for I står i troen.