Predikerens Chapter 3

1. Alt har sin tid, og en tid er der satt for hvert foretagende under himmelen.

2. fødes har sin tid og å dø har sin tid, å plante har sin tid og å rykke op det som er plantet, har sin tid;

3. å drepe har sin tid og å læge har sin tid; å rive ned har sin tid og å bygge op har sin tid;

4. å gråte har sin tid og å le har sin tid; å klage har sin tid og å danse har sin tid;

5. å kaste bort stener har sin tid og å samle stener har sin tid; å ta i favn har sin tid og å holde sig fra favntak har sin tid;

6. å søke har sin tid og å tape har sin tid; å gjemme har sin tid og å kaste bort har sin tid;

7. å sønderrive har sin tid og å sy sammen har sin tid; å tie har sin tid og å tale har sin tid;

8. å elske har sin tid og å hate har sin tid; krig har sin tid og fred har sin tid.

9. Hvad vinning har den som gjør noget, av det strev han har med det?

10. Jeg så den plage som Gud har gitt menneskenes barn å plage sig med.

11. Alt har han gjort skjønt i sin tid; også evigheten har han lagt i deres hjerte, men således at mennesket ikke til fulle kan forstå det verk Gud har gjort, fra begynnelsen til enden.

12. Jeg skjønte at de intet annet gode har enn å glede sig og å gjøre sig til gode i livet;

13. men når et menneske, hvem det så er, får ete og drikke og unne sig gode dager til gjengjeld for alt sitt strev, så er også det en Guds gave.

14. Jeg skjønte at alt hvad Gud gjør, det varer evig; intet kan legges til og intet kan tas fra. Så har Gud gjort det, forat vi skal frykte ham.

15. Hvad der er, det var allerede før, og hvad der skal bli, det har også vært før; Gud søker frem igjen det forgangne.

16. Fremdeles så jeg under solen at på dommersetet, der satt gudløsheten, og hvor rettferdighet skulde råde, der rådet gudløshet.

17. Da sa jeg i mitt hjerte: Gud skal dømme den rettferdige så vel som den gudløse; for hos ham er det fastsatt en tid for hvert foretagende og for alt hvad som gjøres.

18. Jeg sa i mitt hjerte: Dette skjer for menneskenes barns skyld, forat Gud kan prøve dem, og forat de kan se at de i sig selv ikke er annet enn dyr;

19. for det går menneskenes barn som det går dyrene; den samme skjebne rammer dem; som den ene dør, så dør den andre, og en livsånde har de alle; mennesket har ikke noget fortrin fremfor dyret; for alt er tomhet.

20. De farer alle til ett sted; de er alle blitt til av støvet, og de vender alle tilbake til støvet.

21. Hvem vet om menneskenes ånd stiger op, og om dyrets ånd farer ned til jorden?

22. Og jeg så at intet er bedre for mennesket enn at han gleder sig ved sitt arbeid; for det er det gode som blir ham til del; for hvem lar ham få se det som skal komme efter ham?